Eksempler på bruk av ordet casually i setninger på engelsk.
|
I only casually know Tom.
Jeg kjenner Tom bare tilfeldig.
|
|
|
Tom casually shrugged.
Tom trakk tilfeldig på skuldrene.
|
|
|
I greeted Tom casually.
Jeg hilste på Tom uformelt.
|
|
|
Tom was dressed casually.
Tom var kledd avslappet.
|
|
|
Tom is dressed a little more casually than usual.
Tom er kledd litt mer uformelt enn vanlig.
|
|
|
You treated the decision so casually, now you must suffer the consequences.
Du behandlet beslutningen så uformelt, nå må du lide konsekvensene.
|
|
|
Fadil continued to date casually, not really looking for a serious commitment.
Fadil fortsatte å date uformelt, og så etter noe alvorlig.
|
|
|
He was an amiable fellow, but had a certain reserve that he would not let you casually trespass upon.
Han var en vennlig fyr, men hadde en viss reserverthet som han ikke lot deg enkelt tråkkes på.
|
|
|
He always dresses very casually, and doesn't care about color or style.
Han kler seg alltid veldig uformelt, og bryr seg ikke om farger eller stil.
|
|
|
He picked up the newspaper and glanced casually over the front page.
Han plukket opp avisen og kastet et blikk over forsiden.
|
|
|
Only the assumption that the reader - I better say: the prospective reader, because for the moment there is not the slightest prospect, that my writing could see the lights of publicity, - unless it miraculously left our endangered fortress Europe and brought a hint of the secrets of our loneliness to those outside; - I beg to be allowed to begin anew: only because I anticipate the wish to be told casually about the who and what of the writer, I send some few notes on my own individuum out before these openings, - of course not without the awareness that exactly by doing so I might provoke doubts in the reader, that he is in the right hands, which is to say: if I, from all my being, am the right man for a task to which maybe the heart pulls me more than any qualifying relation in character.
Bare antagelsen om at leseren – jeg bør si: den potensielle leseren, for for øyeblikket er det ikke det minste utsikt til at min skriving kan se lyset fra offentligheten, – med mindre den mirakuløst forlot vår truede festning Europa og brakte et hint om hemmelighetene til vår ensomhet til de utenfor; – jeg ber om å få begynne på nytt: bare fordi jeg forventer ønsket om å bli fortalt på en uformell måte om hvem og hva skribenten er, sender jeg noen få notater om min egen individ ut før disse åpningene, – selvfølgelig ikke uten bevissthet om at det nettopp ved å gjøre dette kan jeg provosere tvil hos leseren, om han er i de rette hender, som betyr: hvis jeg, av all min væren, er den rette mannen for en oppgave som kanskje hjertet drar meg mot mer enn noen kvalifiserende relasjon i karakter.
|
|